top of page
IMG_3288.jpg

Mrs. Potts vidunderlige reise

Da Odd Kolberg fra Glomfjord var reisefører om bord i MS «Salten» somrene 1958 og 1959, opplevde han mange episoder med passasjerene om bord. Men ingen som den han har beskrevet her med en gammel enkefru frå Texas som forelsket seg hodestups i kapteinen om bord.
For å skåne både kapteinen og damen har Kolberg brukt fiktive navn da historien ble skrevet. I dag kan det opplyses at kapteinen om bord var Peter Edvardsen, mens det riktige navnet på enkefruen fra Texas husker forfatteren ikke. Bortsett fra navnene er historien slik den skjedde. 

De to damene kom ombord om ettermiddagen kort tid før avgang nordover. l begynnelsen registrerte jeg bare at de var amerikanere. og at den eldste av dem måtte være godt over de seksti. Ledsageren var sikkert tjue år yngre. Jeg skjønte i løpet av kvelden av sistnevnte var selskapsdame for den styrtrike Mrs. Potts fra Texas.


​Jeg anviste dem rederlugaren, det beste passasjertilbudet vi hadde, og hastet videre for å ta meg av de om lag tjue andre turistene og dele ut de små lugarene vi kunne tilby. Middagen ble servert ved åttetiden og jeg presenterte turistene for kaptein Arnesen, styrmennene og restauratøren. De fleste gikk til ro etterpå, for det var en regntung kveld og lite å se på den lange turen ut Vefsnfjorden før åpent hav.

Ledsageren, som viste seg å være ei avdanket lærerinne, ba meg neste dag inn på lugaren til Mrs.Potts på en drink. Der var det et salig rot: Underskjørt, kjoler og andre kvinneplagg lå slengt omkring på stolene. Mrs.Potts var ikke helt klargjort for dagen av sin "kammerjomfru". Fortsatt hang det igjen noen kremrester i et par av rynkene, og silkeskjerfet klarte ikke helt å skjule de pløsete hudfoldene på den kalkunlignende halsen hennes. - Her var det snart tid for en veritabel ansiktsløftning, tenkte jeg.

Det ble etter hvert en hyggelig prat, jeg fikk passet inn mine reiseførerplikter og fortalte programmessig om Norge og nordmenn, om skikk og bruk, la ut om turen nordover og ramset opp kjente fjell og fjorder. Jeg nevnte isbjørnen i Hammerfest, men sa ikke noe om at den var en utstoppet bamse i gata.

Innimellom damenes utbrudd som "oh my goodness", "marvellous" og "wonderful», fikk jeg skutt inn en av mine beste vikinghistorier, den om vikingen som har fatt en pil i øyet, røsker den ut så øyet henger fast i mothakene og deretter uttaler i barskeste sagastil: "Det var nære nasen". Den historien slår aldri feil overfor amerikanerne, og nye ekstaseutbrudd fulgte fra de to damene.

Jeg fikk aldri vite hvorfor denne rike enken valgte å reise med vårt beskjedne reserveskip på knappe 700 brt. og ikke heller fulgte turen til Nordkapp med luksusskipet Stella Polaris eller et annet cruiseskip. Etter hvert som dagene gikk, kunne en jo begynne å lure på om det var skjebnen som hadde grepet inn.

Kong Neptun på besøk. 

I samsvar med gammel tradisjon kom kong Neptun, iført gult oljehyre, gullkrone og et påklistret langt skjegg, om bord da vi passerte Polarsirkelen. Alle passasjerene ble plassert i salongen på første klasse. Døpefonten var et stort fat fylt med isvann og tang.

Dåpsseremonien var kort og brutal, en øse isvann med tangrester ble skylt over hodet på en etter en av passasjerene fulgt av ordene - Jeg, Neptun, døper deg. Så måtte en dram med en ubestemmelig blanding av pepper, salt og andre ingredienser drikkes. Det fargerike Polarsirkelsertifikatet ble fylt ut, stemplet og underskrevet av kaptein Arnesen.

De neste par dagene utviste Mrs. Potts en stadig økende begeistring for kapteinen. Hun måtte stadig opp på brua når Arnesen hadde vakt, og den lille damen hadde stjerner i øynene når hun så opp på ham. Det var tydelig at "lynet hodde slått ned''. Kapteinen var når sant skal sies en knakande kjekk kar på litt over førti, høyreist og blåøyd. Han bar sin uniform med eleganse og kunne kunsten å konversere med passasjerene på sitt litt ubehjelpelige engelsk.

Ikke rart at han kunne vekke slumrende lidenskaper hos senromantiske enker. l alle fall skjedde det en påtagelig forandring med Mrs.Potts. Hun dukket stadig opp i nye kjoler og kreasjoner, fjonget seg med fantasifulle hatter og oste av eksotisk parfyme. Det hele virket mer og mer latterlig etter som tiden gikk.

Mrs.Potts og ledsageren hennes hadde fra første dag fast plass ved kapteinens bord. Hun la fullt beslag på ham, pludret overlykkelig og støyende, alltid glødende opptatt av å vekke oppmerksomhet hos sin drømmeprins.

Da vi ankret opp i Hornvika og landsatte passasjerene i motorbarkassen, var det store problemet: hvordan vi skulle få Mrs.Potts opp den bratte og smale stien som på denne tiden var eneste ankomstvei for turistene? Turen fra den enkle trebrygga og opp til toppen av Nordkapp-platået kunne være en hard tørn for selv de sprekeste, og sant å si virket ikke den rike enkefruen alt for sporty.

Siden dette var min andre sommer som reisefører, hadde jeg vært borti problemet før. Jeg pleide å få med meg et par av mannskapet som hjelpekarer, mot betaling. På en plankestubb utstyrt med stropper bar de lille, slanke Mrs. Potts mellom seg oppover mens de av og til lot falle noen saftige nordnorske gloser om rike damemennesker i sin alminnelighet.

Det ble en av de ytterst sjeldne, vakre kveldene på Nordkapp­-platået, som bare et fåtall turister kan regne med å få oppleve. Det var ikke en sky på himmelen, bare et lett tåketeppe mot horisonten som midnattsolen brøt gjennom. En uforglemmelig oppleveise for passasjerene som hadde slitt seg opp den bratte stien fra Hornvika.

Langt på natt hadde vi endelig fått alle passasjerene vel ned igjen og ombord. Stuerten bød på nytrukket torsk med flatbrød og rødvin til. Mrs. Potts satt bare og plukket fraværende i fisken, tydelig skuffet over at kaptein Arnesen ikke deltok i måleidet. Han hadde vakt og da han dukket opp for å hilse på litt senere, strålte fruen.

Det var et svare strev å komme seg opp på Nordkapp-platået fra Hornvika, viser dette postkortet.  
 

Det var tydelig at flere enn jeg hadde begynt å legge merke til den rike enkens begeistring for vår kaptein. Han måtte tåle hentydninger fra styrmannen om å sikre seg for framtiden og slå til mens sjansen var der... Mrs. Potts kom med stadige invitasjoner til kapteinen, kunne han fortelle meg. Hun ville gjerne ha besøk på ranchen. Penger til reise og alt som hørte med, skulle hun med glede spandere.

Senere på natta ble jeg vekket av en frustrert kaptein Arnesen som ba om hjelp. Han hadde nettopp funnet Mrs. Potts, kun iført neglisje, i køya si! Trolig var hun kommet til at når ord ikke hjelper, må det handling til. Sammen fikk kapteinen og jeg tørnet "kammerjomfruen" og i all hast geleidet vi Mrs. Potts, innpakket i et ullteppe, tilbake til lugaren sin. Utrolig nok var vi heldige og unngikk skandale, for de fleste passasjerene sov etter den strabasiøse turen opp til Nordkapp.

På turen sørover snakket Mrs. Potts om å holde"a party" til ære for kapteinen og noen få andre av befalet. Jeg fikk stukket til meg et par tusenlapper med beskjed om å kjøpe inn champagne av edleste sort, reker, hvitvin og annet mens vi lå i Tromsø.

Den minste salongen ble gjort om til et intimt festlokale med girlander av fiskegarn, glasskavler og garnblåser. Duken var en lett presenning og bordet var pyntet med amerikanske flagg. Rekene lå i et par gamle øsekar av tre. Iført en kostbar silkekjole skred Mrs. Potts og hennes ledsager inn i salongen og festen kunne starte.

På Nordkapp-platået fikk passasjerene diplom. Artikkelforfatteren fikk utstedt et på det fiktive navnet Mrs. Potts. 

IMG_3287.jpg

Postkort fra 50-tallet. 

De første champagnekorkene smalt i taket. Allerede etter et par glass begynte Mrs. Potts å stryke kaptein Arnesen ømt oppetter armene og sendte ham glødende blikk. Tydelig brydd og engstelig for hva dette kunne føre til prøvde kapteinen på en høflig måte å komme seg unna den amorøse og pågående damen. Kanskje hun i sitt stille sinn hadde planlagt det hele til å være forløperen for det endelige stormløpet mot kapteinens hjerte? Det smalt stadig i nye korker, og Mrs. Potts skålte villig og ofte for sin kaptein.

Det ble ingen "happy end'' for den rike enkefruen. Hennes iherdige forsøk på å vinne sin drømmeprins endte med knall og fall da hun plutselig gikk rett i dørken. For andre gang ble hun transportert inn i sin lugar, denne gang i vitners nærvær. Det gikk nesten et døgn før vi så henne på beina igjen.

Mrs. Potts "vidunderfige reise" endte likevel ikke her, men i oktober samme år da hun kom tilbake alene og ville reise med samme båt og samme kaptein, nå i hurtigrutefart mellom Bergen og Kirkenes. Det ble ingen frierferd denne gangen, det satte værgudene en kraftig stopper for med kuling, storm og sjøsyke på hele rundturen. Grønnbleik, sliten og oppgitt forlot Mrs. Potts Norge for siste gang. Og kaptein Arnesen, han dro selvfølgelig aldri over til Amerika på besøk.

Av Odd Kolberg

bottom of page